I går hadde vi en fin økt sammen, med
mange barn, både store og små, og mange fine foreldre!
Jeg må starte med å unnskylde meg for
at jeg ikke tok godt nok vare på alle foreldre i går, for jeg
glemte å si til dere alle at dere kan være med på dansen! Særlig
dere som har de minste småttisene, de som ikke prater ennå, eller
ikke forholder seg så direkte til verbal instruksjon enda. De
trenger dere i dansen! De vil gjerne se dere bevege dere og... Da får
de lyst til å prøve å gjøre det samme! Det kan hende at det ikke
ser ut som det dere gjør, men det er ikke så farlig for dem. Det
viktigste er at det føles godt! Og for de aller minste, og de litt
eldre, og faktisk også de aller eldste av oss, så er det helt
fantastisk å få lov til å røre på kroppen, bli kjent med nye
sider av en selv, en kroppslig, kinestetisk opplevelse av en selv, av
tyngdekraft, dynamikk, styrke, grasiøsitet, flyt, kraft....ja sånn
kan jeg fortsette i det uendelige...
Vi lekte da vi danset i går, vi lekte
Tarzan som brølte høyt i jungelen, også plutselig var vi innsmurt
i sirup og hang fast i hverandre, vi hadde tyggis i armkroken, og
under haka, og malte med rompa. Det var prikker overalt på gulvet
etter at vi hadde trippe- hoppet rundt i hele salen! Blårosagrønne
prikker. Vi fant ut at kroppen var fin å male med, så kan man se
for seg et lerret foran en som man kan male hvasomhelstpå med en
hvilkensomhelstkroppsdel. Og så fant vi ut at krabber både kan
krype og hoppe- det viste du nok ikke! Det gjelder nå i hvert fall
våre krabber da :)
Og vet dere hva vi også greide? Vi
greide å komme halvveis gjennom salen ved å stå på to føtter, et
hode og to bein. Prøv det
du!
Heldigvis
samlet vi fokus for alle i rommet med ønskelåta «Bjørnen sover»
når det lakket mot slutten. Det var flere skumle, men søte bjørner
som lå på lur i den mørke (ooooahhh) hula, og som brølte, nesten
like høyt som Tarzan, da de våknet av snikende, nysgjerrige
uvedkommende. Alle småttisene som før vandret rundt mens hovedleken
pågikk i midten av rommet, ble stille og kikket nysgjerrige bort da
lyset gikk ut og sangen begynte. Musikk har en fantastisk samlende
kraft. Selv den enkle barnesangen om den sovende bjørnen. Og som
barn har ører! Og øyne! De får med seg mer enn vi voksne kanskje
av og til tror... Og å vandre rundt sånn i rommet, med bevegende
kropper og med musikk på anlegget, det tror jeg egentlig er en
ganske fin opplevelse, og nok litt rar, for det er litt vanskelig å
skjønne hva alle disse rare menneskene egentlig driver med.
Forresten så er leikr gammelnordisk
for dans. Lek mer- dans mer.
RRRRRRRRRabalderdans!
