fredag 19. april 2013

Rabalderdans 18.april 2013


I går hadde vi en fin økt sammen, med mange barn, både store og små, og mange fine foreldre!

Jeg må starte med å unnskylde meg for at jeg ikke tok godt nok vare på alle foreldre i går, for jeg glemte å si til dere alle at dere kan være med på dansen! Særlig dere som har de minste småttisene, de som ikke prater ennå, eller ikke forholder seg så direkte til verbal instruksjon enda. De trenger dere i dansen! De vil gjerne se dere bevege dere og... Da får de lyst til å prøve å gjøre det samme! Det kan hende at det ikke ser ut som det dere gjør, men det er ikke så farlig for dem. Det viktigste er at det føles godt! Og for de aller minste, og de litt eldre, og faktisk også de aller eldste av oss, så er det helt fantastisk å få lov til å røre på kroppen, bli kjent med nye sider av en selv, en kroppslig, kinestetisk opplevelse av en selv, av tyngdekraft, dynamikk, styrke, grasiøsitet, flyt, kraft....ja sånn kan jeg fortsette i det uendelige...

Vi lekte da vi danset i går, vi lekte Tarzan som brølte høyt i jungelen, også plutselig var vi innsmurt i sirup og hang fast i hverandre, vi hadde tyggis i armkroken, og under haka, og malte med rompa. Det var prikker overalt på gulvet etter at vi hadde trippe- hoppet rundt i hele salen! Blårosagrønne prikker. Vi fant ut at kroppen var fin å male med, så kan man se for seg et lerret foran en som man kan male hvasomhelstpå med en hvilkensomhelstkroppsdel. Og så fant vi ut at krabber både kan krype og hoppe- det viste du nok ikke! Det gjelder nå i hvert fall våre krabber da :)

Og vet dere hva vi også greide? Vi greide å komme halvveis gjennom salen ved å stå på to føtter, et hode og to bein. Prøv det du!

Heldigvis samlet vi fokus for alle i rommet med ønskelåta «Bjørnen sover» når det lakket mot slutten. Det var flere skumle, men søte bjørner som lå på lur i den mørke (ooooahhh) hula, og som brølte, nesten like høyt som Tarzan, da de våknet av snikende, nysgjerrige uvedkommende. Alle småttisene som før vandret rundt mens hovedleken pågikk i midten av rommet, ble stille og kikket nysgjerrige bort da lyset gikk ut og sangen begynte. Musikk har en fantastisk samlende kraft. Selv den enkle barnesangen om den sovende bjørnen. Og som barn har ører! Og øyne! De får med seg mer enn vi voksne kanskje av og til tror... Og å vandre rundt sånn i rommet, med bevegende kropper og med musikk på anlegget, det tror jeg egentlig er en ganske fin opplevelse, og nok litt rar, for det er litt vanskelig å skjønne hva alle disse rare menneskene egentlig driver med.

Forresten så er leikr gammelnordisk for dans. Lek mer- dans mer.

RRRRRRRRRabalderdans!